KLANGTREPROSJEKTET

Av: Simen Omang

Den norske granskogen er stor og variert. Her vokser trær av forskjellige kvaliteter ettersom hvordan jordsmonn, høydemetere og lysforhold skaper mikroklimatiske forhold som påvirker trærnes vekst. Samtidig henvender de fleste norske instrumentmakere seg til utlandet når de søker virke til sine instrumenter. Hvorfor? Hvilke årsaker ligger bak? Hva skal til for å finne gode graner til lokk her til lands?

Denne høsten har Norsk håndverksinstitutt satt i gang et klangtreprosjekt. Klangtre – resonanstre eller tonetre - er trevirke av særskilt kvalitet med gode vibrerende egenskaper; som for eksempel lønn, valnøtt, seder og forskjellige rosentretyper. Det er mange tretyper som kan fungere godt til forskjellige deler av musikkinstrumenter, men tradisjoner i håndverket har etablert praksiser knyttet til ulike instrumentgrupper. For eksempel er fiolinen knyttet til lønna, selv om andre emner også kan fungere til bunn og sarger rent klanglig sett.  

Dronningen blant klangtre er grana, og lokket er den delen av et strengeinstrument med størst påvirkning på klangen i et instrument. Gran har særlig god stivhet i forhold til vekt, noe som gjør den svært godt egnet til å plukke opp og forsterke energien fra strengene. Det er her instrumentmakeren i størst grad kan forme lyden ‘i sitt eget bilde’. Prosjektet fokuserer derfor særlig på gran.

Prosjektet skal bygge kunnskap om hvilke kvaliteter i granen som gjør at den er godt klangvirke. Ved å følge disse kvalitetene hele prosessen fra tre til lokk ønsker vi å avdekke hvilke påvirkninger som er sentrale – biologiske, klimatiske, prosessuelle og kulturelle.

Det er et dokumenterende og kompetansebyggende prosjekt som blant annet ønsker å sette instrumentmakere og skogsfolk i bedre stand til å gjenkjenne klangvirke i skogen, og på denne måten kjenne hverandres behov og dermed legge til rette for samarbeid.  

Prosjektet går høsten 2017 og avsluttes med et åpent seminar lørdag 25. november i samarbeid med Norsk Instrumentmakerforening.  

Dokumentasjon i ‘Fiolinskogen’ i Paneveggio, Italia. Denne skogen har vært omtalt som kilde for granmaterialer til fiolinmakerne i blant annet Cremona i flere hundre år. Hva er det som er så spesielt med materialene herifra? Dette er spørsmål knyttet til jordsmonn, klima, skogsdrift, tørking og kulturhistorie i området.

I Paneveggio drives skogen skånsomt og kun en prosentandel av årlig tilvekst tas ut i hogst. Kun en prosent av dette igjen er klanggran. Ved å sette opp mobile taubaner som trekker ut tømmeret, kan de skåne både nye og gamle trær ved å hugge små lysninger langt fra hverandre. Underskogen ødelegges ikke av store hogstmaskiner, tilveksten er naturlig og trærne utvikler ikke stor kvist som forringer kvaliteten.

Mytene er aldri langt unna når navnet Stradivarius kommer opp. Etableringen av en praksis i valg av materialer til instrumentene er knyttet til fortellingen om tradisjonen der Antonio er så sentral, men hvor relevant er mye av dette egentlig når vi skal velge emner å spikke på? Er for eksempel ‘månetre’ lettere enn annen gran tatt om vinteren? Er det fordeler ved å fløte rundtømmer før det skjæres? Hvordan påvirker egentlig ‘bjørneklo’ lokkene?   

I de gamle fiolinene, som denne av Guarneri del Gesú fra 1734, finner vi langt mer variabel kvalitet enn det vi gjør i klangvirke i dag. Legg merke til kvisten på venstre skulder, dette vil vi ikke finne på fioliner som bygges i dag.