Lang seljefløyte

Av: Eivind Falk

Jon Bojer Godal er tradisjonsbærer i å lage den lange typen seljefløyte i raulandstradisjon. 26 mai blomstret heggen, og da var det tid for å reise til Vinje i Telemark for å høste emner til fløyter og dokumentere tradisjonen.  

Den beste svatid på selje er når heggen blømer, så da reiste vi til Vinje der det var optimale forhold. Fagpersoner i prosjektet var Dag Larsen, Kristine Rønning, Pernille Hjelle, Ann Mari Jore og Eivind Falk. Alle jobber med formidling av håndverk eller musikk.

Mange kjenner, og kan spikke den tradisjonelle lille en-tones seljefløyta, som også kalles pipil eller pip. Tradisjonen i å lage den lange seljefløyta, med opptil 16 toner, er mer krevende. Denne modellen er velkjent blant annet gjennom Christian Skredsvigs berømte maleri «seljefløiten» fra 1886. 

Fremgangsmåten er beskrevet i en egen prosjektrapport, for den som vil prøve seg på egenhånd. Spesielt er emnet viktig. Ved siden av at det skal tas på riktig tid, er det viktig at det har minst mulig uregelmessigheter, slik at barken er lett å løsne. De som er kjent med å lage pipil eller pip, vet at man skal si frem et magisk rim mens man banker rytmisk på emnet for å få barken til å slippe. Når det gjelder lang seljefløyte er magiske rim og banking, ifølge Godal, helt galt å bruke. I stedet løsnes barken ved at den strimles opp i den ene enden, og så vrir barken, konsentrert og forsiktig, løs. Jon Godal formulerer denne delen av prosessen slik:

Dette er den vanskelegaste delen av arbeidet.  Ein skal kjenne at det slepper og ikkje vri meir enn akkurat passeleg. Det er så og seia ei meditativ øving som krev innoverretta konsentrasjon. Distraksjon må ikkje vera. Vi skal kjenne i hendene og vi kjenner best når augo er halvt åtlatne og munnen halvt open. Vi rettar konsentrasjonen mot venstre hand (love og fingerrøter) som vrir.

I denne videoen viser fløytisten Kristine Rønning hvordan en kan lokke vakre toner ut av en slik fløyte. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Norsk håndverksinstitutt, Raulandsakademiet og Rauland husflidslag.

 

 

 

 

 

RAPPORT